StagePoolaren Jan-Erik Madsen är född i Ålesund i Norge. Efter sin utbildning vid The Arts Educational School i London har han förutom på hemmaplan även arbetat med teater, film och TV i Tyskland och England. Just nu spelar han en av rollerna i succén ”Cats” i Danmark. Under åren har han spelat ett flertal roller som inkluderar bl.a. Bevolio i ”Romeo Og Julie”, William i ”As You Like It”, Perchik i ”Fiddler on The Roof”, ”Roger” i RENT, Monty I ”Saturday Night Fever” och Dave och Claude i “Hair”.
Vad tycker Du om att arbeta som frilansande artist i utlandet?
- Det er til tider det beste jeg kan gjøre og andre ganger det verste. Det spennende med å være bosatt i London er at de fleste muligheter er der. Jeg kan gjøre auditions for teater, film, TV og musikaler. Trenger noen en nordmann eller en skandinav så vil jeg alltid få vite om dem aktuelle casting fra min agent. London har også et større miljø og det gjør det enklere å oppdatere seg innen yrket med det mangfold av produksjoner som til en hver tid er tilgjengelig. Det er også enklere å ta klasser og vedlikeholde sitt instrument når jeg ikke jobber men gjør auditions. Og ved å være medlem av Equity får jeg automatisk medlemskap i Actors Centre som tilbyr det meste av klasser. Å jobbe på et annet språk enn mitt morsmål er en utfordring og det er kjempeartig å få respons når det virkelig fungerer.
- Det verste er vel når det er langt mellom auditioner og ingen jobb i sikte i den nærmeste tid. Da blir det tungt og jeg må ut å gjøre alle mulige andre jobber. Tenket vel som alle i den situasjonen om det er verdt det. Og hver gang kommer jeg jo frem til at det er det, og fortsetter å jobbe mot målet.
Vad är skillnaden mellan att arbeta i Norge, Danmark och Tyskland?
- Den største forskjellen er størrelsen på produksjoner, antall mennesker involvert og gulroten er jo såklart at så snart jeg jobber utenfor Skandinavia så ligger lønningene mye høyere. I Norge (og til dels også Danmark) er det for det meste Statsteater med et fast ansatt skuespiller ensemble. I visse tilfeller begrenser det muligheter for hvilke produksjoner som kan spilles med de tilgjengelige skuespillerene. Det positive er at i et fast ensemble har man muligheten til å jobbe på tre-fire produksjoner hvert år og det er fullt mulig å feile på en av de og ta med seg den lærdommen videre. I store utenlandske produskjoner er det litt verre siden det ikke er statsstøtten og det er et vinn eller forsvinn for produsentene.
- I både England og Tyskland er det gjennom auditions vi får jobber. Og det er som oftest ikke mindre enn 3-4 runder vi må igjennom. Det meste jeg har vært med på var 9 callbacks og når jeg ikke fikk den jobben var det en kjempe nedtur. Og som jeg tidligere nevnte, får du jobben er det ikke mye rom for å feile. Da må du levbere varen de ansvarlige vil ha innefor en seks ukers prøvetid, og gjør man ikke det står man i fare for ha vanskeligheter med å få nye jobber etterpå og i verste fall bli erstattet i den nåværende produksjon. I Norge vil man også gjerne ha et "navn" på plakaten som kan selge forestillingen. Dette går av og til på bekostning av kvaliteten på produksjonen hvis navnet ikke er i stand til å gjøre rollen bra. I England, men mest i Tyskland, kan du være en totalt ukjent artist men få hovedrollen allikevel, så lenge produsentene og det kunstneriske teamet har tro på deg og ditt arbeide.
Hur ser Du på musikalteaterns framtid? Vad tror Du har hänt med konstformen om 10 år?
- Jeg håper at den fortsetter å utvikle seg i nye retninger. Ikke bare blir til revivals og pop musikaler. Men følger utviklingen slik som blant annet Jonathan Larson gjorde med "Rent" og nå sist "Tick Tick Boom". Pop stjerner som får laget musikaler med sin musikk er jo veldig in for tiden, men vil vel kanskje ikke være like aktuelle om noen år. For selv om "Mamma Mia" var en hit og er en meget bra forestilling så kan man si at for hver "Mamma Mia" så kommer det fem "We Will Rock you" uten handling og humor. Jeg håper bare at det fortsetter å skje spennende ting på fronten.
Vad tror Du att Du sysslar med om 10 år?
- Om ti år håper jeg å ha gjort noen gode roller og utviklet meg yrkesmessig. Og forhåpentligvis har jeg fått familie til den tid. Men jeg har faktisk begynt å interessere meg mer for casting- og agentsiden av bransjen og kunne meget godt ha tenkt å lært meg mere om det. Så jeg skal ikke se bort i fra at jeg bevegre meg i den retning. Akkurat nå er det vanskelig å si, men den gang (forhåpentligvis aldri) jeg går lei av å stå på scenen, slutter jeg og gjør noe annet. Men at det blir innefor teater- og musikkbransjen er jeg helt sikker på.
Vilken är din favoritkompositör?
- Jeg vil ikke si at jeg har noen favorittkomponist jeg. Jeg er igrunne alt interessert så lenge det er bra materiale. Men jeg har veldig snaen for Jason Robert Brown og hans nye musikal "The Last Five Years" og Andrew Lippas off-Broadway-hit "The Wild Party". Jonathan Larsons "Rent" og "Tick Tick Boom" er spesielle, også ettersom det er det eneste materialet som var tilgjengelig fra ham etter hans død. Og såklart Stephen Sondheim er bra. Tror nok at fellesnevneren for de overnevnte er at det er skuespillermusikaler, gjerne med rene tekstscener uten underscore i mellom nummerene. Å synge flott er viktig men å levere teksten er viktigere. Jeg vil heller se en musikal hvor handlingen kommer frem , enn en med flotte stemmer og inget indre liv i karakterene. Når det er sagt så synes jeg beltstemmer er mer spennende enn de klassiske og det påvirker sikkert hva jeg synes er bra.
Andrew Lloyd Webbers och Cameron Mackintosh's musikaler har ofta liknats med ett ”McDonals-koncept”, att de ska vara identiska oavsett var i världen de spelas. Vad tycker Du om det?
- Det positive er at en produsent vil holde det høye kunstnersike nivået og uttrykket hvor enn showet måtte bli fremført i verden. Det negative er jo at en rolle er "satt" eller bestemt av skuespilleren som gjorde orginaloppsetningen, og at de som får spille rollen i andre produksjoner ikke får utvikle den videre men må holde seg innefor visse rammer. Det hemmer personlig og professionell vekst tro jeg. Koreografien for Cats, som var nyskapende og banebrytende for 21 år siden er ikke det lenger nå. det har skjedd så mye i mellomtiden. Da kunne man jo beholde orkestreringene og laget en ny koreografi og setdesign. Dette ser ut som det skjer mer nå med "Miss Saigon" i Malmö og "Les Misérables" i Tyskland hvor rettighetene er frigitt.
Finns det något speciellt i din bransch som Du skulle vilja förbättra om Du fick möjlighet?
- Jeg ønsker at produsenter (spesielt i Norge) ville satse på nye talenter. Og da mener jeg også på den kreative siden som koreografer, instruktører og musikalsk ansvalige. Gi folk sjansjen og på den måten skaper produsentene sine egne navn og det er vel viktigere i det lange løp. Og også ta utfordringer og ikke bare kjøre sikre hitter.
Har Du några råd att ge dem som vill välja samma yrkesbana som Du?
- Om du tenker på å bli artist så få deg en tre års utdanning som basis for ditt håndverk, og har en "verktøyskasse" å bruke når du søker jobber. Men husk også at yrket ikke bare dreier seg om hvor dyktig du er, men også om du er i stand til å selge deg selv, å levere varen som forventes på auditions, å opparbeide kontakter, å ta instruksjon og ikke være vanskelig å jobbe med. Ha gjerne egne meninger men vit når det riktig å uttrykke de og når du helst skal holde de for deg selv. I bunn og grunn ha et åpent sinn og ta til deg alt det du kan lære av folk rundt deg som du jobber med.
Hur ser närmaste framtiden ut för dig?
- Nå spiller jeg Rum Tum Tugger (eller Rabalder Rocco på dansk) i "Cats" i København fram til mai. Ved siden av dubber jeg tegnefilmer. Så venter en to måneders fri periode hvor jeg skal ha ferie og begynne å trene kroppen igjen slik at keg kommer meg i den formen jeg vil være i. Slik det ser ut så følger no en ettårskontrakt i Tyskland. Håper også å kunne filme litt i løpet av sommeren i Oslo, men vet ikke helt om det klaffer så det må jeg ta som det kommer.
Vilken är din drömroll?
- Jeg har flere, men de jeg ønsker mest å spille er Radames i "Aida", Black i "The Wild Party", Jamie i "The Last Five Years", og faktisk John i Lloyd Webbers "The Beautiful Game". På den rene teaterfronten vil jeg gjerne gjøre hva som helst av Tennesse Williams.
